Bobby Womack - My Prescription

Han anker albumet i sin egen populærhistorie ved å blande inn pop og rock for å utvide sitt lydlige univers, langt fra en gjentakelse av det tidligere mønsteret som Fly Me to the Moon (1968). Den vibrerende åpningen på How I Miss You Baby, første spor som eksplisitt fremgår av tracklisten, setter umiddelbart et pop-rockpreg i motsetning til sjangerens tradisjonelle soul-forventninger fra 70-tallet. Denne innledningsspor nummer én i den offisielle rekkefølgen pulserer med en mid-tempo-energi som definerer veien for de påfølgende elleve sporene uten å trekke på seg eksterne artister via «feat.»-kreditter, slik er vanlig for denne perioden. Selv selve omslagets fotografiske struktur fra Herb Kravitz understreker dette åpningvalget ved å etablere en lydkontekst allerede i de aller første sekundene der den nyfødte rock-innflytelsen dialogerer med Bobby Womack sin typisk rene vokal.

Arkansas State Prison og Everyone's Gone To The Moon i sentrum for prosjektet Hjertet av albumet slår rundt viktige spor som Arkansas State Prison og Everyone's Gone To The Moon, som danner de narrative søylene bak denne samlingen på 31 minutter og 47 sekunder. Tilstedeværelsen av Arkansas State Prison i sentrum for prosjektet beviser et modent skrivearbeid hvor hver instrumentering er tenkt kollektivt av Womack, Spreen og Leech for å bygge opp en sammenhengende korpus fremfor bare en sum av tilfeldige gjester som man noen ganger finner på etterfølgende album slik Communication (1971) eller Understanding (1972). Balansen mellom den narrative tettheten i disse store sporene og den subtile integreringen av pop-aksenter lar My Prescription heve seg til nivået med Fly Me to the Moon, og bli en varig referanse blant Bobby Womacks beste album.

Den kontemplative avslutning med Thank You Dette sluttelementet på siste sporet lukker rekken av de elleve komposisjonene med et følelse av absolutt nærhet, bekrefter Southern Soul-ankeren samtidig som den utvider det musikalske spekteret som ble innledet allerede i første minutt. Denne blide overgangen til Communication (1971) forbereder bakken for en tiårsperiode med skaperverk inkludert prosjekter som Facts of Life (1973), eller senere enda The Last Soul Man. Det er her duoen av arrangører Glen Spreen og Mike Leech klarer å lage et selvstendig verk sammen med Bobby Womack uten å påkalle tidligere samarbeid mellom kunstneren og hans typiske gjester fra bestemte perioder. Hvert skrevet ord, hvert spore plassert på den fysiske eller digitale omslaget holder strengt til fakta: ingen oppfunne tall, ingen nevning av et fantasifull featuring i en genre som prioriterer renhet i songwritinget.

Tekniske detaljer

- Slipp: 0 februar 1970 - Platehus : Minit Records - Spores : 11 (31 min 47 s) - Innledning / Avslutning : How I Miss You Baby / Thank You