Drake - Honestly, Nevermind

17. juni 2022 markerte et vendetta i musikken. Noen timer før den offisielle utgivelsen klokken midnatt, la Drake ut Honestly, Nevermind. Dette syvende studioalbumet er ikke bare en enkel kronologisk tilføyelse til canadiske rappens diskografi; det er en reell stilmessig vending, en dristig endring som tvinger lytteren til å revurdere den kunstneriske utviklingen til en så dominerende figur som Drake.

Dedikert til den amerikanske designeren Virgil Abloh, som døde i 2021, er dette albumet en del av en større fortelling som rapperen selv har kalt «trilogie», etterfulgt av Certified Lover Boy (2021) og kunngjøringen av Her Loss. Men utover den narrative rammen, er det den lydmessige DNA-en som endrer seg radikalt.

Selv om Drake har bygget sin rykte på de tunge og introspektive rytmene i trap, dykker Honestly, Nevermind dypt ned i de sprudlende lydene fra klubbscenen. Albumet presenterer et overraskende bredt musikalsk spekter: det absorberer innflytelser fra house, Baltimore club, Jersey club, samtidig som det inkluderer elementer av hard techno, melodisk R&B, amapiano og ballroom. Det er en fullstendig fordypning i verdens dansefloors, som kontrasterer sterkt med det bildet som ofte er assosiert med rapperen.

Denne lydmessige transformasjonen ville ikke vært mulig uten et enormt og presist produksjonsprosjekt. Listen over producere er imponerende: Drake samarbeider med Black Coffee, Noah "40" Shebib, Oliver El-Khatib og Noel Cadastre. Produksjonen er svært rikholdig, og inkluderer også Gordo (tidligere Carnage), Alex Lustig, &ME, Rampa, Tay Keith, og en rekke andre navn som viser den kreative omfanget av verket.

Når man lytter til Honestly, Nevermind, er viljen til eksperimentering tydelig fra de første sekundene. Sanger som « Texts Go Green », produsert av Black Coffee og Esona Tyolo, etablerer umiddelbart en ny balanse mellom sofistikert melodi og dansende rytme. Lenger inn i albumet, illustrerer sanger som « Currents », hvor Black Coffee og Gordo samarbeider, denne mesterlige fusjonen mellom eleganse fra R&B og kraftfulle klubbsoner.

Albumet bevarer en samarbeidsånd, selv om det bare har én gjestestjerne gjennom hele albumet: 21 Savage for « Jimmy Cooks », sangen som avslutter serien. Denne siste sangen injiserer en dose vekt og intensitet, og forankrer prosjektet i en mer tradisjonell sjanger innen rap, før den lar lytteren gå tilbake med de vedvarende vibrasjonene fra de tidligere sangene.

Den kritiske responsen var blandet, noe som kanskje gjenspeiler selve naturen til denne stilmessige endringen. Mens enkelte medier roste Honestly, Nevermind som et viktig steg i Drakes musikkkarriere, og en ekte avvik fra "longue autoroute trap", påpekte andre kritikere risikoen knyttet til disse hybride musikksjangrene. De påpekte at albumet beveger seg mellom elegant hedonisme og det som kan oppfattes som en viss mangel på tematisk dybde.

Til tross for de uttrykte betenkelighetene, er det ubestridelig at Honestly, Nevermind er et album med stor variasjon. Det klarer å unngå fellen med en ensartet eller repetitiv rytme, og tilbyr publikum et rikt lydbilde der man enkelt kan bevege seg fra mer introspektive låter til intense klubb-hymner. Drake har vist at han ikke bare er en dominerende artist, men også en som er i stand til å transformere seg og utforske de mange sidene av det moderne musikalske landskapet.