En Vogue - Born to Sing

Albumet Born to Sing kan beskrives som et lydmessig manifest, utgitt 3. april 1990 via Atlantic Records. Det kombinerer ulike sjangre uten å forlate sitt soul-arv. Dette er det første studioalbumet fra kvartetten, som ble dannet i Oakland i 1988, etter deres deltakelse i FM2-prosjektet samme år. Albumet åpner med en ikonisk sang: Party.

En modernistisk og hybrid lydstruktur

Denne åpningssporet, som er nummer 1 på albumet, etablerer umiddelbart gruppens modernistiske estetikk. Dette handler ikke om enkle covers eller marginale eksperimenter, men om en struktur som er skapt av duoen Denzil Foster og Thomas McElroy, med bidrag fra Hughie Prince, Don Raye, Marvin Yancy og Chuck Jackson. Produksjonen har som mål å skape en tydelig modernitet, ved å blande soft hip hop, soul, pop, R&B fra tidlig på 90-tallet, rap og new jack swing, for å oppnå et høyt kommersielt nivå fra starten. Albumet har en total lengde på 51 minutter og 7 sekunder.

New jack swing-innflytelsen fra Hold On

Sangen Party fungerer som det første ankerpunktet for denne sangen. Den viser hvordan medlemmene i gruppen, som opprinnelig var ment som et trio av Foster og McElroy før Terry Ellis ble med, klarer å skape umiddelbar harmoni. Denne sangen er ikke bare en intro, men en erklæring om intensjon som forbereder lytteren på en opplevelse som veksler mellom velstrukturert ballader og sanger med et moderat tempo. Atmosfæren er preget av en enhet, der hvert medlem kan ta hovedrollen på ethvert nummer. Dette er en plan som produsentene la allerede under auditions i 1988, da nesten tre tusen kvinner deltok. Denne åpningssangen, enten solo eller i kor, setter tonen for en plate som må forene arven fra Suprêmes og Martha and the Vandellas med det nye, urbane lydbildet.

Debbies unike rolle i sangen "Lies"

Det er på Hold On, den første singelen fra albumet, at den kommersielle suksessen bekreftes. Denne sangen ble en hit som nådde topplasseringer i pop- og R&B-listene, og også nådde nummer 1 på Hot Dance Music/Club Play-listen. Sangen endte senere på nummer 5 i Storbritannia, og viste at den var populær i europeiske klubber. Hold On etablerte soft hip-hop soul i amerikanske hitlister, og viste at Foster og McElroys visjon fungerte perfekt i praksis. Kvartettens vokalprestasjon ble fremhevet som en viktig styrke, som kunne konkurrere med popstandarder samtidig som den opprettholdt en autentisk R&B-stil som skilte albumet fra mer generiske produksjoner fra den tiden.

En platinasert suksess og dens kritikker

I et album der samspillet mellom vokalene er viktig, er den eneste eksterne innflytelsen tydelig: Lies feat. Debbie T.. Dette er den eneste sangen på albumet som inneholder et gjesteopptrinn. Debbie T. dukker kun opp på denne sangen, og er bekreftet som en offisiell gjest på sangen Lies. Den andre singelen på albumet, Lies, nådde også nummer 1 på Billboard R&B-listen og ble plassert blant de 40 beste på poplistene. Dette er en presis teknisk allianse, der gjesten bidrar til sangen i stedet for å være hovedfokus, og respekterer den fleksible strukturen som produsentene har designet.

Den kommersielle suksessen til You Don't Have to Worry

Den kommersielle suksessen til singelen er også basert på You Don't Have to Worry, den tredje singelen fra dette albumet. Denne sangen har også nådd førsteplassen på Billboard RnB-listen, og bekrefter gruppens dominans i denne spesifikke kategorien. Den er en del av en rekke hits som har gjort at albumet har blitt sertifisert platina av RIAA. Sangens vokalprestasjoner blir igjen rost for deres evne til å navigere mellom følelsesladede ballader og mer upbeat-rytmer. You Don't Have to Worry illustrerer denne logikken med teknisk perfeksjon, der hver sang er designet for å maksimere kommersiell suksess. Dette målet er nådd med stor suksess, selv om det har vært noen avvik i vokalen på andre spor. Dette viser hvordan gruppen har klart å opprettholde en høy kvalitet samtidig som de utforsker ulike aspekter av det nye urbane lydbildet.

Albumets kommersielle reise kulminerer med Don't Go, den siste singelen fra Born to Sing. Denne sangen har nådd tredjeplassen på RnB-listen, og viser at albumet fortsatt har styrke selv i senere utgivelser. Don't Go illustrerer gruppens evne til å skape sanger med dansepotensial, samtidig som de bevarer sin soul-identitet. Dette er en sang som markerer slutten på den første bølgen av suksess for gruppen, og antyder en utvikling mot andre prosjekter som Funky Divas.

Albumet skiller seg ut ved sin strategiske posisjon i gruppens historie, og fungerer som en viktig bro mellom deres tidlige arbeid og deres senere monumentale suksesser. Det er det første studioalbumet som En Vogue har gitt ut, en gruppe som faktisk ble dannet etter deres bidrag til FM2-prosjektet i 1988. Dette første diskografiske steget legger grunnlaget for en karriere som kulminerer med Funky Divas i 1992, deretter EV3 i 1997, Masterpiece Theatre i 2000 og The Gift of Christmas i 2002, før den nyere æra med Electric Café i 2018. Atlantic Records identifiserte tidlig potensialet i kvartetten fra Oakland, og transformerte et opprinnelig triospill til et kvartett etter at Terry Ellis ble auditionert. Konstruksjonen av denne gruppen var basert på en klar visjon: å skape en enhet der hvert medlem var kvalifisert til å lede på ethvert nummer, og blande intelligens og sterke stemmer i tråd med Suprêmes, men med en ny og unik modernitet. Sanglisten gjenspeiler denne ambisjonen om lydarkitektur, der sangene er satt opp for å maksimere kommersiell innvirkning samtidig som de utforsker en rekke sjangre, fra myk hip hop soul til new jack swing. Tilstedeværelsen av Boogie Woogie Bugle Boy på fjerde plass eller Time Goes On på åttende plass, viser denne viljen til å diversifisere tempo og stemninger, og bevege seg mellom velkonstruerte ballader og sanger med et moderat tempo. Denne musikalske tilnærmingen har gitt En Vogue flere priser på MTV Video Music Awards enn noen annen kvinnelig gruppe i kanalens historie, med totalt syv priser. Kritikkens vurdering bekrefter denne suksessen: selv om enkelte sanger som Just Can't Stay Away og Part of Me har fått blandede anmeldelser på grunn av produksjonen, har hele albumet blitt rost for sin umiddelbarhet og evne til å fungere som en silkemyk kontrast til gangsta rap-scenen på den tiden. Albumet er omgitt av to sanger som viser mangfoldet i musikalske valg: Party som åpningsspor og Waitin' on You som avslutning. Mellom disse to, har enkelte sanger som Just Can't Stay Away og Part of Me blitt beskrevet som mislykkede av Jose F. Promis i sin publikasjon for AllMusic, selv om han generelt vurderte hele arbeidet som en suksess. Dennis Hunt fra Los Angeles Times har notert at enkelte vokalblandinger kan være irriterende eller dissonante, og dermed ødelegge enkelte sanger, til tross for en generelt positiv produksjon. BBC Music's Daryl Easlea har også fremhevet den umiddelbare og fengende naturen til albumet, og beskriver det som en silkemyk kontrast til gangsta rap-scenen i USA. Spin magazine-skribenten Kevin Westenberg har derimot roset seg for den fenomenale harmoni blant kvinnene, og påpekt at man sjelden hører en slik grad av vokalperfeksjon. Jan DeKnock fra Chicago Tribune har til slutt påpekt at hver stemme er tydelig, til tross for variasjoner i prosjektet. Denne nyanserte, men generelt positive kritikken, bekrefter at Born to Sing er et album som endrer spillet i En Vogues karriere, og transformerer et girl group til en platinagruppe allerede ved utgivelsen.

Tekniske spesifikasjoner

- Utgivelsesdato: 3. april 1990 - Pl plateselskap: Atlantic Records - Spor: 12 (51 min 07 sek) - Åpning/avslutning: Party / Waitin' on You - Gjestemusikere: Debbie T. - Tidligere album: Best Of (1970)