Me'Shell NdegéOcello - Pour une âme souveraine - A Dedication to Nina Simone

For en selvdannende sjel: en tverrgenerasjonsdialog med Nina Simone

Albumet skaper umiddelbart et levende collage, der Meshell Ndegeocellos og Chris Bruces omhyggelige produksjon fungerer som en bakgrunn for distinkte kvinnelige stemmer som gjenoppliver de originale tekstene uten å forvrenge dem. Albumets hovedidé er klar: dette er ikke en parodi, men en form for overføring, der hver gjest representerer en spesifikk aspekt av Nina Simones arv.

De syv kvinnelige stemmene som grunnlaget for prosjektet

Hvis den konseptuelle sammenhengen hviler på en nøye utvalg av fjorten ikoniske titler, så er det de syv samarbeid med vokalister som utgjør kjernen i dette prosjektet. Toshi Reagon bidrar på to spor: Real og House Of The Rising Sun. På Real forsterker hennes soul/jazz-stemme umiddelbart den åndelige og feminine dimensjonen i sangen, mens hun på House Of The Rising Sun tilfører en varm og intim vokaltekst til denne tradisjonelle klassikeren. Sinéad O'Connor bidrar deretter på Don’t Take All Night. Hennes grove stemme og direkte tolkning gir en rå følelsesmessig ladning som ikke søker noen overflødig eleganse, og som passer godt til tekstenes opprinnelige ånd. Lizz Wright tar deretter ordet på Nobody’s Fault But Mine, hvor hennes myke og varme stemme perfekt utfyller melodien i Nina Simones sang. Lenger inn på albumet, inviteres Valerie June til Be My Husband. Hennes folk-blues-stil gir en mystisk og organisk atmosfære som forvandler sangen til en intim bønn. Fortsettelsen finner sted med Tracy Wannomae på See Line Woman, hvor hennes stemme tilfører en soul/funk-dimensjon som dynamiserer arrangementet av den opprinnelige sangen. Til slutt avslutter Cody ChesnuTT syklusen av samarbeid på To Be Young, Gifted And Black. Hennes hip-hop/neo-soul-stil gir en moderne og rytmisk touch til denne sangen om borgerrettigheter, og forankrer prosjektet i nåtiden samtidig som den respekterer dens historiske betydning.

Fjorten ikoniske titler, omgjort uten å miste originalen

I tillegg til disse syv samarbeid, presenterer albumet en nøye utvalgt samling som inkluderer titler som Suzanne, Turn Me On, Feeling Good, Black Is The Color Of My True Loves Hair og Either Way I Lose. Disse fem sangene inneholder ingen kjente gjestemusikere, noe som kan skape en kontrast til forventningene knyttet til samarbeid. Likevel, nettopp denne vekslingen mellom solo- og samarbeidssanger, gir albumet sin unike karakter: enkelte sanger fokuserer på Meshell Ndegeocellos stemme alene, mens andre beriker lydbildet med eksterne bidrag. Denne variasjonen unngår risikoen for et prosjekt der hver sang er lik.

En omhyggelig produksjon som forener vokale og instrumentale teksturer

Hvert arrangement bevarer sin egen unike stil, samtidig som det bidrar til et sammenhengende lydmiljø, der artistens jazz-soul-folk-stil finner sin naturlige plass ved siden av Nina Simones originale verk. Fraværet av gjestemusikere på fem sanger svekker ikke enheten i prosjektet; snarere gir det hovedstemmen rom til å skinne og dialogere med teksten, uten behov for ytterligere bidrag for hver sang.

Kritisk vurdering: En hyllest som fungerer som en levende kjede

Albumet ble offisielt utgitt 16. oktober 2012 under navnet Motéma Music, markerer dette albumet et viktig milepæl i Meshell Ndegeocellos diskografi. Det er det tiende studioalbumet til artisten, og det plasserer seg mellom Weather (2011) og Comet, Come to Me (2014), og fortsetter dermed hennes engasjerte kunstneriske reise som startet på 90-tallet med Plantation Lullabies. Produksjonen er utført i samarbeid mellom Meshell Ndegeocello og Chris Bruce, og sikrer en kreativ tilnærming som går utover enkle imitasjoner og heller mot en ekte overføring. Albumets struktur er omsluttet av to ikoniske titler: Please Don't Let Me Be Misunderstood åpner den første sangen, mens Four Women avslutter albumet på den fjortende og siste sangen. Denne strukturen muliggjør en direkte dialog med Nina Simones originale tekster, hvor hennes sosiale og musikalske arv gjenopplives gjennom en nøye utvalgt samling av omarbeidede komposisjoner. Pour une âme souveraine skiller seg ut fra generiske hyllester ved sin evne til å gjøre hver tolkning til en del av en levende kjede. Nina Simones autoritet er ikke bare bevart, men også gjenoppfunnet gjennom disse syv distinkte stemmene og disse fem soloene, som sammen danner et kollektivt verk. Dette er ikke et album der man forsøker å overgå originalen gjennom ytelse, men et album der hver sang blir en bro mellom to generasjoner av musikere, som knytter fortiden til nåtiden uten å forråde ånden i de omarbeidede tekstene.

Tekniske spesifikasjoner

- Tittel: 14 - Start/slutt: Please Don't Let Me Be Misunderstood / Four Women - Gjester: Toshi Reagon, Sinéad O'Connor, Lizz Wright, Valerie June, Tracy Wannomae, Cody ChesnuTT