ORELSAN - Le Chant des sirènes

Etter åtte til ti måneder med kreativ stillstand, innførte Orelsan en streng arbeidsrutine for å komponere sitt andre studioalbum, som ble utgitt 26. september 2011. Da han stod overfor et tomt ark etter Perdu d'avance (2009), overvant Aurélien Cotentin en blokkering ved å isolere seg på landet i en uke, og ved å blande virkelighet og fiksjon for å skrive Le Chant des sirènes. Han hevder at han ikke klarte å gjøre dette på en tilfeldig måte, og forlot derfor spontaniteten fra starten av karrieren til fordel for en tilnærming der kunnskapen om hva man skal snakke om kommer før budskapet og rimene. Denne vanskelige prosessen, preget av en periode med stagnasjon, forklarer hvorfor albumet er et krevende og ambisiøst verk.

Den strenge disiplinen for å overvinne kreativ blokkering

Orelsan forklarer at tittelen kommer fra at i en tid og en alder der det er mange fristelser og avhengigheter, langt flere enn i våre besteforeldres tid, handler alle sangene hans om dette. Han legger også til at navnet kommer fra måten sosiale medier skaper fristelser for de som er litt kjent, men som ikke har det bra. For å komponere dette albumet, kastet han bort rundt tretti sanger før han fant denne blandingen av rap og sang, denne blandingen av "meg" og "ikke meg". Han introduserer dermed mer fiksjon, noe han ikke ville ha gjort på sitt første album Perdu d'avance (2009).

Albumet: en vanskelig, men nødvendig retur

Albumet følger opp det forrige studioalbumet Perdu d'avance (2009), før det kommer La fête est finie (2017). Det handler om hva som har skjedd i Orelsans liv siden det første albumet, inkludert en turné og inntreden i underholdningsbransjen. Coveret beskrives som et helt svart CD, med teksten «ORELSAN LE CHANT DES SIRÈNES» skrevet i liten skrift nederst. Albumet markerer en endring, der han forklarer at han har turnert og kommet inn i underholdningsbransjen, og erklærer at han er «infligé une discipline de travail».

Fra singelen «Raelsan» til rekordsalg i første uke

«Raelsan», som ble utgitt i mai 2011, fungerer som den første singelen fra albumet og markerer denne endringen. «Double Vie» kommer ut som en promoteringssingle, før Plus rien ne m'étonne, som nådde 45. plass i salgslisten i uken fra 2. oktober 2011. Den tredje singelen er «Suicide Social», som i desember 2011 følges av La terre est ronde.

Geniale øyeblikk i et landskap som noen ganger er ganske vanlig

For "Goûte Mes Disques", fremstår Le Chant des sirènes som en kontrast mellom lys og skygge: en plate med noen få glimt av genialitet, men også flere sanger som kan beskrives som ganske vanlige. Denne kontrasten strukturerer lytteopplevelsen av et prosjekt som fulgte opp det første albumet Perdu d'avance (2009). Orelsan forklarer at han "reposé sur [ses] lauriers" og opplevde en periode med stagnasjon etter dette første albumet. For ham er skrivingen ikke en enkel eller naturlig prosess, og han sier: "Je ne peux pas le faire en dilettante". Den første fasen i hans skriveprosessen er å finne ut hva han skal snakke om. Deretter må han bestemme hva han skal si, og til slutt finne rim.

Det eneste gjesteopptreden: Gringe returnerer på "Ils sont cools"

Albumet inneholder kun én sang med en gjesteartist, som er oppført i listen over bekreftede gjesteartister. Sang nummer 14, "Ils sont cools" feat. Gringe, markerer Gringes tilbake i albumet. Dette minner om Gringes tidligere samarbeid med Orelsan i "Perdu d'avance" (2009). Denne samarbeidet er plassert på en spesifikk plass i sanglisten, langt fra åpningen "Raelsan" eller slutten "Elle viendra quand même". Sanglisten består totalt av 16 sanger. Albumet når sitt høydepunkt med hensyn til lydnivå og intensitet, med en total lengde på 1 time og 3 minutter, og fanger essensen av alle 16 sangene som strukturerer dette andre studioalbumet. Albumet avsluttes med "Elle viendra quand même", som tilbyr et distinkt narrativ perspektiv sammenlignet med åpningssangen "Raelsan". Sanglisten, som strekker seg fra sang nummer 1 til sang nummer 16, viser en grundig refleksjon der Orelsan utforsker temaer som moderne fristelser og avhengigheter, som han mener er mer fremtredende enn de var i sin barndom. Denne utforskningen innebærer en nøye utvalg av innhold, noe som førte til at artisten forkastet rundt 30 sanger før han endelig fullførte albumet. Det minimalistiske omslaget, som består av en svart heft med tekster til nøkkesanger som "Raelsan", "Le chant des sirènes", "Si seul" og "Suicide social", forsterker denne kunstneriske ambisjonen. Albumet er utgitt av 3e bureau, 7th Magnitude og Wagram Music, og bekrefter Orelsans posisjon i det franske musikkmiljøet. I tillegg til soloalbumet, illustrerer "Le chant des sirènes" en utvikling der artisten forlater spontanitet for en mer disiplinert tilnærming, og dermed avviker fra sin opprinnelige rolle som en amatør. Denne disiplinen er ledsaget av en introspeksjon om nye sosiale realiteter, spesielt effekten av sosiale medier som Facebook og Twitter på menneskelige interaksjoner og psykologiske fristelser. Albumets plass i Aurélien Cotentins karriere er avgjørende, og fungerer som en bro mellom medieoppmerksomheten i begynnelsen av 2010-årene og fremtidige prosjekter som "La fête est finie" (2017). Inkluderingen av Gringe i "Ils sont cools" er den eneste bekreftede gjesteartisten, og markerer Gringes tilbake, samtidig som den opprettholder en stilmessig konsistens som skiller dette albumet fra remixene fra 2010. Den offisielle utgivelsen den 26. september 2011 bekrefter viktigheten av dette prosjektet, som krevde en fullstendig kunstnerisk investering, langt fra den amatørrolle han hevdet å ha i sin ungdom. Artisten har faktisk tvunget seg selv til å jobbe etter en streng metode, og har nektet å la skrivingen komme naturlig, slik det hadde vært tilfelle på enkelte spor i "Perdu d'avance". Åpningen med "Raelsan", hvor tittelen refererer til grunnleggeren av Raëlisme, etablerer allerede i sang nummer 1 en introspektiv tone som står i kontrast til albumets avslutning med "Elle viendra quand même". Denne strukturen rammer inn de gjentakende temaene om avhengighet og moderne fristelser, og bekrefter artistens intensjon om å beskrive en tid der digitale sirener erstatter de gamle mytologiene. Orelsan fortsetter sin kunstneriske utvikling ved å introdusere en omnissient narrativ dimensjon, der han tar rollen som en observatør av en samfunn i nedgang. Denne posisjonen skiller seg tydelig fra det første albumet "Perdu d'avance" (2009) og signaliserer en modenhet som kulminerer senere med albumet "Civilisation" (2021), langt etter utgivelsen av "La fête est finie" (2017). Albumets struktur, som strekker seg over 1 time og 3 minutter for 16 sanger, viser en ambisjon der hver sang har til hensikt å åpne folks øyne for de mørke sidene ved deres egen tid. Artisten avviser amatørrollen ved å pålegge en streng disiplin, og har ikke latt seg distrahere av venner eller andre ting under produksjonen, til og med ved å isolere seg i et landlig område i en uke. Denne disiplinen forklarer hvorfor han kastet bort rundt 30 sanger før han fant den rette kombinasjonen av rap og sang, en blanding han ikke ville ha tatt på seg tidligere. Albumet forteller ikke bare om hans liv fra det første albumet, inkludert en turné og inntreden i underholdningsbransjen, men tar også opp universelle temaer som fristelser og avhengigheter, som han mener er mer fremtredende enn de var i sin barndom. Det minimalistiske omslaget, som består av en svart heft med kun tekster til nøkkesanger som "Raelsan", "Le chant des sirènes", "Si seul" og "Suicide social", forsterker denne kunstneriske enkelheten og avvisningen av overfladisk underholdning. Albumets hovedpoeng ligger i dets evne til å transformere en personlig krise til et strukturert verk. Dette andre studioalbumet fra den franske rapperen Orelsan bekrefter overgangen til en mer krevende og ambisiøs tilnærming, som kombinerer rap og sang.

Tekniske spesifikasjoner

- Utgivelsesdato: 26. september 2011 - Pl plateselskap: 3. studio, 7. magnitude, Wagram Music - Antall spor: 16 (1 time og 3 minutter) - Start/slutt: Raelsan / Elle viendra quand même - Gjestemusikere: Gringe - Tidligere album: N'importe comment (The Remixes) (2010)