Snoop Dogg - That’s My Work 3

Dette albumet består av tjue spor, hvorav tretten inneholder gjesteartister, og skaper en liste med navn som representerer en kontinuerlig stil over en periode hvor artisten også utgav Kush og 7 Days Instrumentals, begge fra 2014.

Pop Bang: Daz Dillinger åpner døren til fortiden

Albumet åpner umiddelbart med «Pop Bang», en sang som umiddelbart etablerer prosjektet i tradisjonen til klassisk gangsta-musikk. Tilstedeværelsen av Daz Dillinger på dette sporet er ikke tilfeldig: den forsterker arven til Doggy Style Records og minner om en langvarig kunstnerisk vennskap som er bygget over flere tiår. Deres samarbeid begynte med Tha Doggfather (1996), hvor Daz Dillinger allerede var en gjest for Snoop Dogg, og fortsatte med «I’m Threw Witchu» (R&G (Rhythm & Gangsta): The Masterpiece, 2004) og «Candy (Drippin’ Like Water)» (Tha Blue Carpet Treatment, 2006). På dette åpningssporet reaktiverer duoen en dynamikk mellom like, som har definert lydbildet på West Coast siden 90-tallet.

Never Had It Like This: Warren G og Teeflii, en generasjonsbro

I hjertet av platen, er sangen « Never Had It Like this » som et møtested der to ulike, men komplementære figurer møtes. Rapperen Teeflii, fra lokalt miljø, møter Warren G, en ikonisk figur fra gullalderen. Denne samlingen skaper en tydelig bro mellom nåtiden og arv. For Warren G, minner denne samarbeidet om hans lange historie med Snoop Dogg, som er synlig i sanger som « Groupie » (Tha Doggfather, 1996) eller « Don't Tell » (No Limit Top Dogg, 1999). For Teeflii, skjer møtet etter dette albumet, da duoen senere samarbeidet om sangen « Addicted » fra albumet Starr (2015), og viser Snoop Doggs ønske om å inkludere nye stemmer sammen med sine etablerte artister.

On Edge: Kali Uchis bringer en ny og unik melodisk tekstur

Mangfoldet av lyder bekreftes med « On Edge », som introduserer Kali Uchis' stemme i Snoop Doggs tradisjonelle rap-kategori. Hennes tilstedeværelse markerer en melodisk endring, og gir en moderne, kvinnelig tekstur som står i kontrast til de mer rå eller funk-aktige tilnærmingene. Denne invitasjonen er en del av artistens ønske om å utvide sitt musikalske univers utover kun gangsta-referanser, selv om dette ikke fundamentalt endrer hans posisjon som artist, som også vises i sangen « Freestyle », hvor Kurupt tar over og gir en mer tradisjonell tilnærming.

Weed N Wax: Soopafly vender tilbake til funk-røttene til selskapet

Lokal og funksjonell tilknytning er gjenopplivet gjennom Soopaflys deltakelse på « Weed N Wax ». Denne sangen minner om en tid da Snoop Dogg og Soopafly allerede delte scenen på 2000-tallet, som for eksempel på sangen « Lollipop » (Paid tha Cost to Be da Bo$$, 2002) eller « Can U Control Yo Hoe » (R&G (Rhythm & Gangsta): The Masterpiece, 2004). I denne utgaven fra 2014, vender Soopafly tilbake ikke som en nykommer, men som en beskytter av funk-røttene til selskapet, og bidrar til å gjenopplive den rå energien i en Oakland-scene som har satt sitt preg på hip-hop-historien.

Ain't Nobody: samarbeidets tetthet som hovedstyrke

Strukturen til That’s My Work 3 er basert på den tetthe av legendariske samarbeid fra West Coast. Av de tjue sangene, har tretten gjesteartister, og skaper en lydblanding der teksten er det sentrale elementet. Navn som Tha Dogg Pound (« Dick Walk »), Black Hef, E‐White og Kokane (« Ain’t Nobody ») eller Pooh Bear (« Happy Birthday, Pt. 2 ») bidrar til denne balansen mellom tradisjon og modernitet. Hvert samarbeid gir en spesifikk farge: den rå kollektive energien i « Ain't It Man », til de mykere lydene i sangene med Kali Uchis, avviser albumet monotoni samtidig som det opprettholder en stilmessig sammenheng. Sanglisten bekrefter dette ambisjonen med ikoniske titler som « Dick Walk », som plasserer Tha Dogg Pound i sentrum av en reise tilbake til funk-røttene, eller « Around the World » og « What's Yo Pleasure », som reaktiverer den legendariske dynamikken mellom Snoop Dogg og Daz Dillinger. Disse samarbeidene er ikke bare gjesteopptredener; de resonerer med den felles historien til de to artistene, og minner om deres tidligere samarbeid på viktige album som Tha Doggfather (1996) eller Doggumentary (2011), samtidig som de annonserer en kontinuitet som strekker seg over tid. Tilstedeværelsen av Pooh Bear på « Happy Birthday, Pt. 2 » og Kurupt på « Freestyle » fullfører dette bildet, og illustrerer hvordan Snoop Dogg orkestrerer et stort sammensvevet av sine historiske kolleger for å feire plateselskapets lange levetid. Denne kollektive tilnærmingen gjør That's My Work 3 til et manifest for West Coast-samhold, der tettheten av gjesteartister blir hovedvektoren for kunstnerisk interesse. Albumet skiller seg ut med sin evne til å integrere stemmer så varierte som Kali Uchis på « On Edge » eller Black Hef med E‐White og Kokane på « Ain't It Man », uten å ofre den gangsta-identiteten som ligger til grunn for prosjektet. Ved å avslutte sin reise med « Gangstas Don't Live That Long », bekrefter albumet en strategi der arven ikke bare er nevnt, men aktivt opprettholdes av kraften i omtrent tjue sanger som forteller historien om et helt plateselskap gjennom stemmene til dets mest innflytelsesrike medlemmer.

That’s My Work 3 kan beskrives som en suksess, takket være evnen til å inkludere et stort antall gjestemusikere uten å miste den sentrale identiteten til hovedartisten. Albumet avsluttes med «Gangstas Don’t Live That Long», og dermed fullføres arven til et prosjekt som ble utgitt mellom to andre studioalbum, Kush og 7 Days Instrumentals, begge fra 2014. Dette er et album som fungerer mer gjennom kraften i å samle et bredt spekter av West Coast-musikk rundt Snoop Dogg, enn gjennom overraskende lydlandskap.

Tekniske detaljer

- Utgivelsesdato: 27. februar 2014 - Plateselskap: Doggy Style Records - Antall spor: 20 - Åpning/avslutning: Pop Pop Bang / Gangstas Don’t Live That Long - Gjestemusikere: Daz Dillinger, Tha Dogg Pound, Teeflii, Warren G, Kali Uchis, Soopafly, Black Hef, E‐White, Kokane, Kurupt, Pooh Bear - Forrige album: Kush (2014)