Steve Lacy - Flaps

Steve Lacy komponerer ikke for å fylle stillhet; han utnytter den som en spalte mellom to verdener, her mellom den mekaniske latteren fra en maskin og den raspete stemmen til en innbygger. Flaps, utgitt i 1973 på Pipe Records, er denne åpne spalten hvor byen avsløres fra et vinklet perspektiv. Mellom den satiriske humoren i titlene som er dedikert til Pee Wee Russell eller Charles Chaplin, og den mørke urbane poesien i en hyllest til Fritz Kotrba, fungerer platen som en maskin som transformerer hverdagen til lydmateriale. Det handler mer om å spille saksofon enn å få gatene til å snakke gjennom et instrument som avviser konvensjonell melodi for å omfavne selve teksturen av urbane lyder.

Pee Wee Russell eller latteren før teksten

Åpningen av platen er ikke bare en enkel introduksjon; det er et manifest: Flaps (To Pee Wee Russel) etablerer umiddelbart ideen om at man ikke er her for å høre rene standarder eller akademisk virtuositet. Tittelen på den første sangen er en hyllest til en annen saksofonist, men behandlingen er langt fra en klassisk hyllest. Steve Lacy bruker sin soprano som et verktøy for sosial observasjon, der humor blir en forsvarsmekanisme mot den moderne jazzens standardisering. Sangen fungerer som en pause i Lacys karriere, mellom The Gap (1972) og Trickles (1976), og markerer et øyeblikk der saksofonisten avviser å bli begrenset til en rolle som virtuos, for å gjenvinne sin funksjon som forteller.

Charles Chaplin: når jazz blir filmkritikk

Den andre siden av plata fortsetter den filmiske utforskningen med Flops (To Charles Chaplin), som transformerer en kulturell referanse til et musisk materiale. Mens et album som Epistrophy (1969) fokuserte på den harmoniske strukturen til Thelonious Monk, inviterer denne tittelen til dekonstruksjon: navnet på Chaplin er ikke en nostalgisk referanse, men et perspektiv gjennom hvilket Lacy ser på sin egen by. Denne sangen fungerer som en melodisk kontrast til de mørkere komposisjonene som følger, og skaper en konstant dialog mellom ironi og alvor. Franz Koglmann, en østerriksk trompetist, er ikke bare til stede på plata; han komponerer originale stykker som Bowery 1 og Steirish WC Nr. 2, som fungerer som direkte svar på Lacys tekster, og danner et duo der hver intervensjon er en replikk i en uendelig samtale om byen.

Fritz Kotrba og skrivingen av en urban poesi

Hvis man følger den nøyaktige rekkefølgen av sangene, ender man opp med Hommage To An Old Raincoat (To Fritz Kotrba) som det siste stykket, som fungerer som en poetisk avslutning på albumet. Dette stykket står i kontrast til den humoristiske åpningen, og skaper en narrativ struktur der den opprinnelige humoren forvandles til urban melankoli. Flaps er fortsatt et album der sopranstemmen blir et instrument for sosial satire, og forvandler hverdagen til et komposisjonelt materiale. Mellom de originale komposisjonene av Steve Lacy og Franz Koglmann, mellom humoren i hyllestene til kulturelle figurer og den mørke poesien i en politisk hyllest, fungerer albumet som en lydkart over sin egen tid. Det er ikke bare et jazzprosjekt, men et forsøk på å etablere sopransaksofonen i en spesifikk urban kontekst, mellom satirisk humor og sosial engasjement.

Tekniske spesifikasjoner

- Utgivelsesår : 1973 - Plateselskap : Pipe Records - Antall spor : 8 - Åpning / avslutning : Flaps (To Pee Wee Russel) / Hommage To An Old Raincoat (To Fritz Kotrba)